Sitatsjekk sa du?

De siste årene har det blitt stadig vanligere for meg å uttale meg i pressen, noe jeg finner spennende og utfordrende. Det er alltid vanskelig å vite hvordan saken vil bli vinklet på forhånd, og man går alltid å gru-gleder seg før man får lest ordene sine på trykk.

Jeg lærte tidlig at man kunne spørre journalisten etter man pent hadde svart på alle spørsmålene om sitatsjekk. Du ville da få tilsendt sitatene dine på epost for å gå igjennom og godkjenne, dette var en flott måte å dobbeltsjekke at alle navn ble stavet riktig, at du ikke hadde formulert deg feil og så videre.

Etter at jeg begynte i Creo som jobber masse med PR og snakker daglig med journalister har jeg fått et litt annet syn på det. Det viser seg nemlig at journalister nærmest tar sitatsjekker som en fornærmelse, og i beste fall som ekstra arbeid de ikke har lyst til å utføre.

Jeg har derfor på oppfordring fra min dyktige sjef Kjell sluttet å be om sitatsjekk., noe som er både morsomt og skummelt på en gang – litt ekstremsport.

Til nå så har jeg bare gode erfaringer med dette, og det sparer meg for mye tid også – som må gå igjennom og godkjenne alle intervju. Alikevel så går jeg rundt og venter litt på første gang jeg virkelig brenner meg og journalisten siterer meg feil.

Hva synes dere som sitatsjekker? Good, bad?