Kjære Rafiq

Det er vondt å tenke på at du ikke kommer til å lese disse ordene. Jeg skulle ønske du hadde mulighet til å se hvor mye du betydde for meg, og lese alle de fine ordene folk har skrevet om deg i dag. Du var unik Rafiq, på alle måter.

Vårt vennskap begynte nesten som i en dårlig amerikansk film. Vi drev to konkurrerende selskap, som begge jobbet med å vise Norge alle mulighetene blogging og sosiale medier ga dem. At det ga alle en stemme, muligheten til å bli hørt. Så vi begynte som “erkefiender”. Det var deg mot meg. Bloggere heiet på oss fra hver sin side. Uten at vi engang hadde møtt hverandre, dannet det seg et spesielt bånd mellom oss.

Det var først når jeg møtte deg, at jeg innså hvor like vi var, og hvor mye vi brant for det vi jobbet med. Båndet ble bare sterkere. Jeg så en styrke og et pågangsmot som inspirerte. Jeg var så heldig at vi raskt gikk fra konkurrenter til venner, og hadde muligheten til å jobbe side om side over flere år. Jeg har aldri møtt en fyr som deg. Det er så trist at du nå er borte.

Jo nærmere vi kom hverandre, jo mer så jeg hvor god du var. Hvor stort hjerte du hadde. Hvor rettferdig og ærlig du var. Du var rett frem, du var ingen andre enn deg selv. Du stod på, du hadde en drøm – og du ofret alt for å nå den. Det beundret jeg ved deg.

Jeg savner allerede stemmen din, ærligheten din og energien du bragte med deg overalt.

Takket være deg og Per har hundre tusenvis av unge mennesker fått en stemme, de har utrykket seg og funnet likesinnede. Dere har skrevet historie. Jeg er stolt av dere.

Jeg er oppriktig glad i deg Rafiq, og det knuste meg når jeg leste at du hadde sovnet stille inn. Jeg håper du fant roen til slutt, og innså hvor mange mennesker som var glad i deg, og heiet på deg.

Fordi det fortjente du. Jeg er stolt av alt du oppnådde, og jeg er takknemlig for alt du lærte meg. Takket være deg er jeg et sterkere og bedre menneske. Selv når du er borte føler jeg et sterkt bånd til deg. Takk for at DU var akkurat deg Rafiq. Glad i deg.

T