Hvor er mitt Hovden?

Orginalt publisert som en kronikk i Fedrelandsvennen fredag 12. oktober 2012.

Kjære Hovden, vi har kjent hverandre siden jeg var 3 år (1986). Frem til jeg var i midten av tenårene var du hjemmet mitt, og den dag i dag føler jeg fortsatt at jeg kommer hjem når jeg besøker min mor, som enda bor her.

Men hjemmet mitt har forandret seg veldig siden jeg vokste opp, og ikke til det bedre dessverre. Det ligger er mørkt lag over Hovden for tiden, et mørke fyllt av sjalusi, egoisme og kapitalisme.

Urealistiske høye hyttepriser, konkurranser om å ha den største, feteste Audien og de dyreste afterski outfitene som for øvrig sjeldent sees i forbindelse med verken ski eller snowboard. Dette er fastboende og besøkende som er mer opptatt av å vise seg frem – enn å nyte nydelige Hovden.

Dette gjør at de trofaste turistene, som elsker mitt Hovden, forlater det. Like sikkert som at vinden sakte blåser de høstgule bladene av trærne her oppe – gir stadig flere opp mitt Hovden.

Jeg er kanskje for ung til å si dette, men i gamle dager var det en helt annen energi her. Alle som bodde her hadde samme mål; få flere til å besøke den vakre bygden vår. Bedrifter samarbeidet, folk heiet på hverandre og både latter og smil satt løsere.

Nå sitter alle bedriftene på hver sin tue og skuler på hverandre. Skisenteret nekter visse bedrifter å kjøre i bakken deres, og det koster nesten en månedslønn og kjøpe et årskort for en liten familie. Mange baksnakker hverandre og ofte minner hele miljøet her oppe om en dårlig episode av Hotell Cæsar.

Hyttefolk jeg har kjent i 10-15 år er enig med meg, Hovden har forandret seg. Vi jobber ikke for et og samme Hovden lenger – men for hvert vårt.

Det gjør at vi alle taper.

La oss finne tilbake, la oss heie og hjelpe hverandre igjen. La oss jobbe for ett Hovden – ett Hovden hvor nestekjærlighet, naturglede, entusiasme og positivitet går foran.

Jeg vil ha mitt Hovden tilbake.