Alt jeg klarer, og ikke klarer å sette ord på

Kiim.net (CC BY-NC-SA 3.0)

Det er første dagen etter ferien og jeg sitter på kontoret mitt. Musikken er slått på, kaffekoppen er ved siden av meg og arbeidslisten min er fyllt med ting som må gjøres iløpet av dagen. Her har jeg sittet siden klokken 8, men jeg klarer ikke å komme i gang.

Jeg har lyst til Ã¥ sette ord pÃ¥ hvordan det var Ã¥ komme tilbake til Oslo pÃ¥ lørdag, etter fjorten dagers ferie og gÃ¥ igjennom Oslo sine gater – hvordan man følte alvoret og stillheten i gatene. Hvordan man sÃ¥ sorgen i øynene pÃ¥ de man gikk forbi, og hvordan det føltes Ã¥ gÃ¥ forbi alle blomstene utenfor domkirken – men jeg klarer ikke.

Jeg har også lyst til å skrive om hvordan jeg opplevde minuttene, timene og dagene etterpå igjennom sosiale medier. Hvor enorm respekt jeg har fått for de jeg følger på Twitter og hvor klartenkte, rettferdige og medmennesklige de er. Hvordan jeg opplevde sosiale medier som en av de aller viktigste kanalene både for både mannen i gate og pressen, og hvor surrealistisk det var å lese tweets fra mennesker i nød på Utøya før politiet kom frem og fikk pågrepet mannen som har tatt på seg ansvaret for disse umenneskelige handlingene.. men jeg klarer ikke det heller.

Det eneste som har føltes riktig, var de timene jeg, Skavhellen og rundt 20 andre vakre mennesker gikk rundt i regnet i Oslo sine gater og delte ut klemmer til de som ønsket i gÃ¥r. Hvordan man kunne se hvordan sorg og kjærlighet ble smeltet sammen i gode klemmer, hvordan mange delte sine historier med oss – som fikk oss alle til Ã¥ grÃ¥te.

Jeg er stolt av landet mitt, av menneskene rundt meg som i disse harde tider står sammen og viser at slike forferdelige handlinger bare gjør oss mer kjærlige og sterkere.

â??”Om én mann kan vise sÃ¥ mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”
-Stine Renate HÃ¥heim