Om å føle seg tom, hjelpesløs og liten

Jeg føler jeg går i søvne. Hele denne dagen føles som jeg har opplevd utenifra, i slow motion. Jeg har svart på eposter, vært i telefonen og snakket med mennesker.. samtidig som hodet mitt har vært et helt annet sted. Den har vært hos noen jeg er glad i, som har vært og fortsatt er i fare.

En av de menneskene jeg verdsetter mest, stoler mest på og slapper mest av med, ligger i kunstig koma i en respirator. En som jeg ser på som en bror, som alltid har vært der for meg, er så syk at han trenger hjelp til å leve.

Heldigvis har han fantastiske foreldre som har støttet han i det som må ha vært de 2 hardeste døgnene i livet hans, og mange nydelige venner som alle viser omsorg og medmenneskelighet. På en rar måte fører slike tristre og frustrerende situasjoner ofte folk sammen på en helt ny måte. Mye sterkere og mer ekte, av kjærlighet til en felles venn.. står vi sammen.. for vår venn.. og for hverandre.

Jeg er redd, trist og føler meg tom, hjelpesløs og liten. Jeg vil ha vennen min tilbake, jeg vil alt skal være normalt igjen. Jeg vil spille tv spill sammen med han, spise carbonara med ekstra mye bacon og ikke minst le av gamle simpsons episoder.

Heldigvis fikk jeg nå beskjed om at tilstanden hans er stabil. Kritisk, men stabil. Nå er det bare å krysse fingrene, og vente på neste beskjed.. og håpe at han snart blir frisk og ser at så mange bryr seg om han, og er glad i han.