Et sterkt møte med Makamahasolo og Behabobo skole

I dag var første dagen vår ute i felt, noe man merket allerede ved frokosten – alle var preget av alvoret og usikkerheten over hva som ville møte oss. Vi visste ikke så mye, bare at denne skolen hadde 130 elever, 4 lærere, ingen tilgang til vann og en av de 14 skolene Choice sin støtte går til.

Utenfor hotellet ventet 3 UNICEF biler som skulle kjøre oss, og det tok ikke lang tid til asfalterte veier ble erstattet med sand, store hull og svært ødelagte veier. Langs veien vrimler det av mennesker på vei til jordene og markedene. Folk med overfylte sykler med ris, damer med svære sekker på hodet og vogner dratt av kyr med diverse matvarer og vann. Det føltes som jeg hadde havnet midt i en film – alt var litt uvirkelig det vi suste forbi mens alle andre begynte hverdagen sin.

Etter ca 2 timer kom vi frem til skolen – man merket at hele bilen var litt nervøse og usikre på hva de neste timene ville bringe. Skolen, som i realiteten var en hytte mindre en min mors gang, var i svært dårlig stand. Den var full av hull, og taket hang knapt sammen – ut av skolen strømmet det nysjgjerrige barn, og voksne kom ruslende fra landsbyen rett ved siden av.

Det første vi la merke til var klærene, som var såpass slitte og hullete at de knapt hang sammen. Klærne var ekstremt skitne, det samme var både ansikt, hender og ben – vi lærte senere at de ikke hadde nok vann til å vakse annet enn ansikt og hender om morgenen, i skittent vann.

Den første vi gjorde var å snakke med lærere, landsbysjefen og utvalgte barn om hvordan hverdagen deres var. Det de så som det største problemet var tilgang til vann, og infastruktur. De måtte reise 6 timer for å få tilgang til vann, noe de hentet annehver dag ved bruk av vogner og kveg. Ofte var guttene som hadde ansvaret for å hente vann helt nede i 10 års alderen. Gleden var derfor stor glede når vi fortalte at de skulle få WASH system som ga dem tilgang til rent vann hver dag, og toaletter.

Skolen var bygget av landsbyen på eget iniativ, med støtte fra skoledistriktet, og lærerene hadde ikke fått lønn på 3 mnd. Det var imponerende og se hvor engasjerte og dedikerte de var til å gi barna sine utdannelse, selvom det bare var en skole som hadde 1. og 2. klasse. I klasserommet var det 85 elver av gangen, på hjemmelaget pulter.

Etter møte ble vi med gutten Makamahasolo hjem, han var 12 år og mindre enn min sønn på 6 (det var tydlig at han var svært underernært, noe alle barna var). Hjem for Maka er en hytte på størrelsen med en liten lekestue fra Norge, og her sover det 9 mennesker hver natt. Inne i hytta var det 4 puter, og et par pledd på bar bakke. Svært sterkt og høre om hvordan disse menneskene lever dagene, og hvor positive de var til livet – og tingene rundt seg. Får meg til å innse hvor viktig innstilling er, og hvor godt vi har det hjemme.

Etter ca 3 timer var besøket over, og vi satt oss i bilene for å kjøre til hotellet. Kontrastene ble enda mer synlig da vi kom frem til stedet vi skulle overnatte – som var i Berenty naturreservat. Her var vi helt isolert fra omverden – med store trær, lemurer og skilpadder. Alle fikk en hytte hver, med stor seng, myggnetting og dusj. Det hele føltes litt uvirkelig, samtidig som man setter ekstra pris på det man har. En veldig rar følelse..

Jeg kommer til å dele flere bilder når jeg kommer hjem, da jeg ikke har tilgang til å overføre bilder fra digitalkamera. Kommer også en lengre film med enda flere tanker og følelser rundt turen og opplevelsen.