Et sterkt møte med Makamahasolo og Behabobo skole

I dag var første dagen vår ute i felt, noe man merket allerede ved frokosten – alle var preget av alvoret og usikkerheten over hva som ville møte oss. Vi visste ikke så mye, bare at denne skolen hadde 130 elever, 4 lærere, ingen tilgang til vann og en av de 14 skolene Choice sin støtte går til.

Utenfor hotellet ventet 3 UNICEF biler som skulle kjøre oss, og det tok ikke lang tid til asfalterte veier ble erstattet med sand, store hull og svært ødelagte veier. Langs veien vrimler det av mennesker på vei til jordene og markedene. Folk med overfylte sykler med ris, damer med svære sekker på hodet og vogner dratt av kyr med diverse matvarer og vann. Det føltes som jeg hadde havnet midt i en film – alt var litt uvirkelig det vi suste forbi mens alle andre begynte hverdagen sin.

Etter ca 2 timer kom vi frem til skolen – man merket at hele bilen var litt nervøse og usikre på hva de neste timene ville bringe. Skolen, som i realiteten var en hytte mindre en min mors gang, var i svært dårlig stand. Den var full av hull, og taket hang knapt sammen – ut av skolen strømmet det nysjgjerrige barn, og voksne kom ruslende fra landsbyen rett ved siden av.

Det første vi la merke til var klærene, som var såpass slitte og hullete at de knapt hang sammen. Klærne var ekstremt skitne, det samme var både ansikt, hender og ben – vi lærte senere at de ikke hadde nok vann til å vakse annet enn ansikt og hender om morgenen, i skittent vann.

Den første vi gjorde var å snakke med lærere, landsbysjefen og utvalgte barn om hvordan hverdagen deres var. Det de så som det største problemet var tilgang til vann, og infastruktur. De måtte reise 6 timer for å få tilgang til vann, noe de hentet annehver dag ved bruk av vogner og kveg. Ofte var guttene som hadde ansvaret for å hente vann helt nede i 10 års alderen. Gleden var derfor stor glede når vi fortalte at de skulle få WASH system som ga dem tilgang til rent vann hver dag, og toaletter.

Skolen var bygget av landsbyen på eget iniativ, med støtte fra skoledistriktet, og lærerene hadde ikke fått lønn på 3 mnd. Det var imponerende og se hvor engasjerte og dedikerte de var til å gi barna sine utdannelse, selvom det bare var en skole som hadde 1. og 2. klasse. I klasserommet var det 85 elver av gangen, på hjemmelaget pulter.

Etter møte ble vi med gutten Makamahasolo hjem, han var 12 år og mindre enn min sønn på 6 (det var tydlig at han var svært underernært, noe alle barna var). Hjem for Maka er en hytte på størrelsen med en liten lekestue fra Norge, og her sover det 9 mennesker hver natt. Inne i hytta var det 4 puter, og et par pledd på bar bakke. Svært sterkt og høre om hvordan disse menneskene lever dagene, og hvor positive de var til livet – og tingene rundt seg. Får meg til å innse hvor viktig innstilling er, og hvor godt vi har det hjemme.

Etter ca 3 timer var besøket over, og vi satt oss i bilene for å kjøre til hotellet. Kontrastene ble enda mer synlig da vi kom frem til stedet vi skulle overnatte – som var i Berenty naturreservat. Her var vi helt isolert fra omverden – med store trær, lemurer og skilpadder. Alle fikk en hytte hver, med stor seng, myggnetting og dusj. Det hele føltes litt uvirkelig, samtidig som man setter ekstra pris på det man har. En veldig rar følelse..

Jeg kommer til å dele flere bilder når jeg kommer hjem, da jeg ikke har tilgang til å overføre bilder fra digitalkamera. Kommer også en lengre film med enda flere tanker og følelser rundt turen og opplevelsen.

En statsminister, et forsinket fly og mistet bagasje

Dagen i dag ble litt anderledes enn først planlagt. Egentlig skulle jeg nå vært i naturreservatet Berenty, men sitter istedet på et hotell i Fort Dauphin. Det viser seg at ting ikke alltid går som planlagt i Afrika, og det er viktig og ta endringer og utfordringer med et smil.

Vi stod alle opp som planlagt kl 06:00, og spiste en ok frokost mens vi så utover Antananarivio. Deretter fikk vi beskjed om at flyet var forsinket, så vi tok en liten tur rundt hotellet og så på bygninger og mennesker. Det er vanskelig å relatere seg til hvordan menneskene lever her nede – gaten preges av falleferdige og skitne bygninger, med mennesker du ser lever i fattigdom. Det som overrasker er at alle smiler, er hyggelige og barna leker i gatene. Virkeligheten som gjør at vi som besøker de her nede blir preget, er en helt vanlig dag for ansiktene i gaten.

Etter byturen vår ble vi møtt av Margarita som er norsk og jobber med utdanning i UNICEF her nede. Vi ble briefet om situasjonen her nede etter kuppet tidlig 2009, og utfordringene er mange – særlig i forhold til språk. Det meste av undervisningen skal skjempå fransk, noe verken lærere eller elever forstår – snittet skolegang her nede er 4,5 år på skole.

Når vi ankom flyplassen fikk vi vite at flyet var forsinket pga statsministeren skulle bruke flyet på vei til flyplassen, og vi måtte derfor pent vente. Flyet til Fort Dauphin går kun en gang om dagen, og vi endte opp med å bli litt over 3 timer forsinket.

Dette gjorde at vi desverre ikke rakk å reise til reservatet da UNICEF har strenge regler i forbindelse med transport etter mørket har lagt seg. Noe som er betryggende, at de har sikkerhet i fokus. Flyplassen vi landet på var svært liten og en ganske så humpete rullebane, vi synes også det provisoriske bagasjebåndet var spennende – helt til vi innså at bagasjen vår ikke kom igjennom hullet. Det stod nemlig igjen i Antananarivio, da flyselskapet synes det var litt for mye bagasje. Heldigvis fikk UNICEF forbindelse med flyplassen og vi får levert bagasjen i morgen.

Nå sitter jeg på et hotell i Fort Dauphin, hvor Margarita forteller om Madagaskar sin historie – og alle utfordringene de står ovenfor, ekstremt interessant. Særlig i forhold til helse og utdanning har de en stor jobb foran seg, og det er spennende og lære hva UNICEF og de andre organisasjonene fokuserer på og jobber med.

I morgen drar vi til den første skolen, hvor de ikke har en “child-friendly” skole enda – og står ovenfor mange daglige utfordringer. Vi skal da møte lærere, elever og foreldre og få lov til å snakke med de om hvordan hverdagen deres etc. Skolen skal innen neste år bli omgjort til en “child-friendly” skole.

Dagen etter skal vi besøke en skole som allerede er omgjort, for å se forskjellene. I denne perioden (altså fra i morgen til og med torsdag) vil jeg være uten nett og ikke kunne dele noe med dere – men tar mange bilder og filmer mye, slik at jeg kan dele det med dere etterpå.

På et hotellrom i Antananarivo, Madagaskar

Det er litt over 24 timer siden reisen min begynte, og jeg er nå fremme i Antananarivio i Madagaskar. Vi har reist via Munchen, Johannesburg og til slutt Antsnanarivio – den lengste flyturen varte litt over 10 timer. På flyplassen ble vi møtt av Kouassi-Komlan som har ansvaret for WASH prosjektene til UNICEF i Madagaskar.

Han kjørte oss til hotellet vårt, som er ca 45 minutter med bil. I dag regner og tordner det her nede, noe de er veldig glade for. Vann er mangelvare her og de trenger så mye regnvann som mulig, for å ha tilgang til drikkevann etc.

Allerede på bilturen vår til hotellet har jeg allerede fått mange inntrykk. Det er mye fattigdom her, og ting som rent drikkevann er ikke en selvfølgelighet. Man ser ofte mennesker hente vann fra søledammer langs veiene blant annet. Vi besøkte en vann-kiosk som UNICEF har laget ved en elv i byen, hvor man får renset vann rimelig – og de fattigste får gratis via utdelte vannkort. Kiosken håndteres av lokale som har opplæring i å rense vann. En ganske så anderledes hverdag enn i Norge med andre ord.

Menneskene jeg reiser sammen med er Erik og Raymond fra Choice i Norge, Anneli og Sofia fra Choice Sverige og Elisabeth fra UNICEF Norge. Vi har allerede fått en svært god tone og de virker alle som gode mennesker, som jeg gleder meg til å bli bedre kjent med.

I morgen går turen til Fort Dauphin, før vi tirsdag skal besøke vår første skole. Håper jeg har tilgang til nett i morgen også, satser da på å dele litt bilder med dere da.

Noe dere lurer på? Jeg svarer gjerne på spørsmål dere må ha ang turen, utfordringene etc.

Her kan du lese alle mine innlegg fra turen.

Snart avreise til Madagaskar

Some rights reserved by Frank.Vassen

På lørdag reiser jeg sammen med Choice og UNICEF ned til Madagaskar, hvor jeg skal besøke barn som lever under svært vanskelige levevilkår.

  • 69% bor i fattigdom (27% i ekstrem fattigdom)
  • 60 000 barn under fem dør hver år. Malaria, diaré og luftveisinfeksjoner tar livet av flest.
  • Kun 50% har tilgang til rent vann og kun 3% har tilgang til sanitærsystem. Den høyeste forekomsten av dødsfall som skyldes diaré, er knyttet til mangel på rent vann og totalmangelen på gode sanitære forhold.
  • 85% av barna begynner på skolen. Bare 43% fullfører 5. klasse og kun 14% fullfører ungdomsskolen.

Det er nettopp vann, sanitærannlegg og utdanning Choice legger vekt på i sitt engasjement hos Unicef – og bygger WASH annlegg på 14 skoler som gir over 1680 barn tilgang både under og etter skoletid.

Under reisen vår skal vi besøke 2 skoler, en som allerede har fått implementert WASH – og en uten. Det blir spennende og se forskjellene og snakke med menneskene som blir påvirket av dette til daglig.

Jeg skal gjøre mitt beste for å formidle historier tilbake til dere fortløpende under hele turen, men er usikker på tilgangen til internett der. Jeg kommer uansett til å filme, ta bilder og snakke masse med så mange forskjellige mennesker som mulig.

Jeg er veldig ydmyk over at jeg får lov til å reise og oppleve dette, og ser svært alvorlig på mitt ansvar for å dokumentere tingene jeg ser og videreformidle dette til dere.

Her kan du lese alle mine innlegg som omhandler UNICEF.

Tanker rundt barn og jobb


Som mange av dere vet er jeg far til en gutt, populært kalt mini som nå er 6 år og slett ikke så liten lenger. Dere vet også at jeg er en person som jobber ekstremt mye og “alltid” er på jobb. Ofte et dette veldig vanskelig å kombinere, men de siste årene har jeg jobbet hardt for at det skal bli en riktig balanse.

Mini har jeg annehver helg fra torsdag til mandag morgen, dager jeg normalt jobber – og som mine kollegaer og samarbeidspartnere forventer at jeg skal være tilgjengelig. I helgene jeg ikke har mini jobber jeg normalt lørdager og søndager også, for å prøve å komme ajour. Dette er ikke rettferdig ovenfor verken min sønn eller meg, vi trenger kvalitetstid sammen – hvor jeg er 100% tilstede.

Jeg jobber derfor hardt for å gjøre dagene med mini helt jobbfrie på dagen mens mini er våken, og tar igjen ting på kvelden når han sover. På samme måte som Obama setter barna før møter har jeg nå full fokus på at dagene jeg har mini – går han før alt.

Ikke bare har det gjort at jeg og mini gjør flere morsomme ting sammen som knytter oss enda tettere, men det gjør også st jeg at jeg selv slapper mer av – og nyter det å være pappa. Jeg er mer til stedet – og nyter kvalitetstiden med min sønn. Sånn det bør være.

Jeg tror vi alle kan bli flinkere til å bruke tid sammen med barna våre, mens barna enda har lyst til det.

Er du ikke enig?

Jeg skal til Madagaskar med Choice og UNICEF


Rietje

Den 30. Oktober skal jeg ut på en spennende reise i forbindelse med mitt UNICEF samarbeid. Jeg skal reise sammen med Choice som er en av sponsorene.

Choice satser i år på Madagaskar og WASH prosjektet til UNICEF. Prosjektet jobber for rent drikkevann og tilgang til sanitære anlegg for barn.

Choice sitt mål for 2010 i Madagaskar er:
- Water, sanitary and hygiene facilities for 1,680 schoolchildren in two districts.
- WASH training for 40 teachers.
- Water points, ecological latrines and training on hand hygiene at 14 schools.

Jeg er svært ydmyk i forhold til at jeg får lov til å bli med å sette fokus på dette, og ser frem til å møte flotte mennesker som vil fortelle sterke historier og gi meg intrykk og tanker jeg kan formidle videre.

No more posts.