Tusen takk.

Tusen takk for at dere holder ut med meg, tusen takk for at dere kritiserer meg, tusen takk for at dere motiverer meg og tusen takk for at dere er glad i meg. Menneskene jeg har rundt meg er de som gjør meg til meg, de er de som gjør at jeg tør og være fryktløs, utfordre meg selv kontinuerlig og tør og skille meg litt ut.

Uten dere hadde aldri det vært mulig, så takk.

Det er første dagen etter ferien og jeg sitter på kontoret mitt. Musikken er slått på, kaffekoppen er ved siden av meg og arbeidslisten min er fyllt med ting som må gjøres iløpet av dagen. Her har jeg sittet siden klokken 8, men jeg klarer ikke å komme i gang.

Jeg har lyst til å sette ord på hvordan det var å komme tilbake til Oslo på lørdag, etter fjorten dagers ferie og gå igjennom Oslo sine gater – hvordan man følte alvoret og stillheten i gatene. Hvordan man så sorgen i øynene på de man gikk forbi, og hvordan det føltes å gå forbi alle blomstene utenfor domkirken – men jeg klarer ikke.

Jeg har også lyst til å skrive om hvordan jeg opplevde minuttene, timene og dagene etterpå igjennom sosiale medier. Hvor enorm respekt jeg har fått for de jeg følger på Twitter og hvor klartenkte, rettferdige og medmennesklige de er. Hvordan jeg opplevde sosiale medier som en av de aller viktigste kanalene både for både mannen i gate og pressen, og hvor surrealistisk det var å lese tweets fra mennesker i nød på Utøya før politiet kom frem og fikk pågrepet mannen som har tatt på seg ansvaret for disse umenneskelige handlingene.. men jeg klarer ikke det heller.

Det eneste som har føltes riktig, var de timene jeg, Skavhellen og rundt 20 andre vakre mennesker gikk rundt i regnet i Oslo sine gater og delte ut klemmer til de som ønsket i går. Hvordan man kunne se hvordan sorg og kjærlighet ble smeltet sammen i gode klemmer, hvordan mange delte sine historier med oss – som fikk oss alle til å gråte.

Jeg er stolt av landet mitt, av menneskene rundt meg som i disse harde tider står sammen og viser at slike forferdelige handlinger bare gjør oss mer kjærlige og sterkere.

‎»Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.»
-Stine Renate Håheim

Da er det tid for påskeferie, ordentlig påskeferie! Eller, jeg har faktisk hatt påskeferie siden fredag – men nå er jeg på vei opp til Hovden sammen med mini og Skavhellen.

Det er en merkelig følelse, det å ikke skulle jobbe på mer enn et par dager. Jeg er vant med å jobbe mye, noe jeg virkelig elsker, men nå skal jeg altså ikke jobbe frem til neste tirsdag. Jeg satt og tenkte på vei fra Oslo til Kristiansand (hvor jeg har vært i et par dager og slappet av i Kolonihagen) at jeg var rundt 12 år sist gang jeg hadde helt fri en påske. Påskene bakover har jeg vært superpappa på dagstid, og jobbethomas på kveldstid – det tar på i lengden. I år er det heldigvis anderledes, jeg gleder meg til å lade opp batterier.

Det som er rart når man klarer å slappe av og koble ut er at man blir utrolig kreativ. Jeg har allerede fått mange gode ideer jeg jobber med i bakhodet, og gjort unna personlige ting jeg ikke har hatt energi til å ta tak i før. Deilig!

Påsken skal bestå av sol, blå himmel, grilling og avslapning med gode venner og familie – blir ikke bedre enn det.

Hva skal du i påsken?

Jeg er på vei til Hovden for å tilbringe tid sammen med min sønn, min mor og mine venner. Jeg har deilig musikk i ørene og sitter og reflekterer over livet mitt. Det er noe jeg svært sjeldent fikk tid og overskudd til å gjøre før, men deilig å endelig kunne reflektere av og til. Jeg tror det er viktig. Så hva tenker jeg om livet mitt?

Jeg elsker livet mitt. Jeg elsker hverdagene, sønnen min, familien min, jobben min og de herlige vennene mine.

Jeg føler meg ekstremt privilegert. Det siste året har jeg brukt mye tid på å omstrukturere meg selv både i forhold til arbeidsmetodikk, men også i forhold til fokus og balanse. Noe jeg nå høster fruktene av.

I skrivende stund sitter jeg på en buss som er på vei til Hovden, hvor min sønn og jeg skal ha en hyggelig og energisk helg sammen. Der jeg for 1 år siden ofte hadde dårlig samvittighet på grunn av at hodet tenkte på jobb mens jeg lekte med han, har jeg nå et klart hode som kun fokuserer på øyeblikket jeg er i akkurat nå. Om at han har det bra, at vi skal kose oss og ha det gøy sammen.

Jeg har gått fra å være en konstant stresset person som aldri klarte å sette pris på små og store øyeblikk i hverdagen, til å bli en strukturert og fokusert person som klarer å være fokusert og tilstede.

Det gjør at jeg fungerer bedre både som privatperson og på jobb. Jeg har tidligere alltid på en eller annen måte klart å presse meg til å gjøre en god jobb, men det å nå føle at jeg er flinkere til å balansere og fokusere på privatlivet mitt i tillegg er ekstremt givende.

Min sønn, min familie og mine venner fortjener min fulle oppmerksomhet og bli fokusert på når jeg tilbringer tid sammen med dem, og jeg er stolt av at jeg nå er flinkere til å gi dem det.

I tillegg til at jeg har jobbet mye med meg selv på eget initiativ, vil jeg gjerne takke Morten Røvik med gode tips og råd til hvordan jeg blir flinkere til å jobbe strukturert og effektivt. Hans tanker og råd har gjort at jeg har blitt et bedre menneske.

Det at jeg nå har blitt flinkere til å balansere og fokusere gjør at jeg får mer tid og fokus til venner og familie, som igjen gjør at jeg blir lykkeligere, får mer overskudd og gjør det enda bedre på jobben min i tillegg.

Alt henger sammen, og det er deilig å kunne innse at man er lykkelig.

Jeg tror altfor få setter pris på hva de har her og nå, og jakter, og/eller venter, på å oppnå et eller annet som magisk skal gjøre dem lykkelige en eller annen gang i fremtiden. Det som er trist er at de glemmer å sette pris på hva de har her og nå.

Fordi målene og ambisjonene dine hele tiden vil forandre seg og bli større etter hvert som du oppnår målene dine, vil du aldri bli ”ferdig”. Jeg har ikke troen på ”hvis jeg bare hadde fått/hatt eller gjort” mentaliteten veldig mange har. Du lever her og nå – gjør det beste ut av hva du har til rådighet og sett pris på det du har og menneskene du har rundt deg.

Jeg har en jobb jeg virkelig elsker, hvor jeg jobber sammen med dyktige mennesker som hver eneste dag inspirerer meg. Jeg har en fantastisk sønn som gir meg så mye kjærlighet, glede og energi hver eneste gang vi snakker sammen eller møtes, og en herlig mor som alltid støtter meg. I tillegg har jeg gode venner som får meg til å slappe av, slippe meg løs og gir meg godt humør.

Livet smiler, og jeg smiler tilbake. Jeg er lykkelig, og jeg er så privilegert at jeg har innsett, og nyter det.

Ved å bli bedre til å balansere, fokusere og prioritere, er jeg mer på plass i øyeblikket – mer hel. Jeg er tilstede, hele meg ,og jeg liker å tro at det gjør meg til et bedre menneske.

Så takk. Takk til alle dere som er tilstedet i hverdagen min. Dere inspirerer, motiverer og engasjerer meg – og gjør at jeg hele tiden ønsker å videreutvikle meg. Jeg ser dere, og jeg setter pris på dere – hver eneste dag.

Takk.

Jeg har hatt et fantastisk år hos Bootstrap Marketing hvor jeg har utviklet meg og lært enormt mye, jeg har fått lov til å gjennomføre over 130 bloggkampanjer og fått jobbet med masse spennende kunder – men jeg føler at det er på tide å gå videre og lære og utvikle meg enda mer.

Det er mange grunner til at jeg nå har valgt å gå over til Creo, men først og fremst er det på grunn av at Creo og Aegis sitter på en enorm kompetanse i forhold til kommunikasjon. Menneskene som jobber i Creo har masse erfaring innen tradisjonell kommunikasjon og dette er noe jeg ønsker å lære masse om fremover.

Det blir derfor en svært god miks når vi kan lære av hverandre og finne ut hvordan man kombinerer tradisjonell kommunikasjon og nye medier.

Rollen min blir som en kommunikasjonsrådgiver med fagfelt i sosiale medier, og kommer til å jobbe med mange spennende kunder og prosjekter fremover. I tillegg til Creo vil jeg fortsette å videreutvikle iPublish og sammen med Arnt lage SofaPrat. Jeg kommer ikke til å fortsette som bloggmanager, men vil fortsette min gode relasjon til alle de dyktige bloggerene jeg har jobbet med de siste årene.

2011 blir et spennende år, og jeg gleder meg til å jobbe hardt og lære mye.

For et par uker siden var jeg i Skottland på pressetur (les betalt tur) sammen med 2 andre bloggere (Ulrikke og Annette). Det var en svært hyggelig tur hvor jeg fikk se mye av Edinburg, spist god mat og ble bedre kjent med hyggelige mennsker – men før jeg forteller mer om det vil jeg gjerne se på turen og gjennomføringen fra markedsføringsøyne.

Denne type turer er slike man spanderer på journalister for at de skal få mulighet til å besøke byen/landet man representerer og at de forhåpentligvis skriver masse positivt om det når man kommer hjem. Fra minuttet vi landet på flyplassen til vi gikk ut av taxien på vei til flyet som skulle ta oss hjem igjen var fullstappet med ting vi skulle oppleve, nesten for mange. Spesiellt med tanke på at det var bloggere de hadde med seg, ikke vanlige journalister. Heldigvis var de flinke til å tilpasse seg tilbakemeldingene vi ga dem – noe som ga oss mye mer frihet enn først planlagt.

Jeg tror det er veldig riktig av Visit Scotland å bruke bloggere for å nå nøye målgrupper, men jeg tror de må tilpasse disse presseturene litt for at det skal fungere optimalt. Dagen jeg likte best var dagen jeg var nogenlunde fri, men hadde en svært velinformert guide tilgjengelig som kunne assistere meg om jeg lurte på noe eller trengte annen hjelp.

Alt i alt var turen svært vellykket, og både jeg og jentene jeg reiste med koste seg, men det mest takket være tilpasningsdyktige og karasmatiske vertinner (Katy og Kirsty) istedet for tettpakket program og veldig pressevri på det hele.

Nå til mine tanker rundt Skottland og hva jeg opplevde.

Jeg trives veldig med å reise – elsker å se nye steder, møte nye mennesker og lære om historien til landene jeg besøker. Så en slik reise om dette er midt i blinken for meg, særlig siden jeg er veldig glad i britiske mennesker som er veldig åpne og hyggelige.

Reisen til Skottland

Det er ikke langt til Skottland, ikke mer enn en og en halv time med fly. Turen over gikk smertefritt og det er veldig enkelt å få tak i taxi etc som kan kjøre deg de 20 minuttene det tar inn til sentrum av Edinburgh.

Overnatting

Vi bodde på hotellet The George Edinburgh som var et hotell med svært høy standard. De ansatte var svært serviceinnstilte, frokosten smakte nydelig og rommene var både pene og rene. Hotellet lå rett i hovedgaten i Edinburgh og det var enkelt å finne tilbake etter at man hadde vandret et par timer rundt i byen.

Opplevelser

Som jeg nevner over så hadde vi et veldig tett program, så vil ikke fortelle om alt vi opplevde, men vil dra frem et par ting jeg koste meg ekstra med. Første dagen besøkte vi Edinburgh College of Art hvor jeg i nesten 2 timer fikk lov til å sitte i en ring og prate med rundt 8 studenter som brukte kommunikasjon til å formidle kunsten sin – ekstremt spennende, lærerikt og interessant. Dagen etterpå fikk jeg en personlig whiskey guide som lærte meg masse om skotsk whiskey på The Scotch Whiskey Experience uten at jeg følte meg som en dum turist, jeg fikk til og med finne hva slags whiskey som passer min palett. Siste dagen var jeg innom underjordiske gater fra 17 hundre tallet kalt Mary King’s Close som var både småskummelt (de blandet inn spøkelseshistorier) og interessant (de lærte oss mye om hvordan hverdagen var under den tiden).

Natur og arkitektur

Skottland er ekstremt vakker. Det å stå på toppen av slottet i Skottland og se utover kysten, fjellene og dalene var en mektig opplevelse. I forhold til arkitektur så anbefaler jeg alle å besøke gamlebyen i Skottland – hvor du finner smale gamle gater, vakre bygninger og hyggelige mennesker i gatene.

Konklusjon

Skottland er absolutt et sted jeg kan anbefale alle å ta en tur til – både hvis du reiser med familie, kjæreste eller vennegjeng. Det er masse å oppleve, masse å se og mange hyggelige mennesker å møte.

I dag var første dagen vår ute i felt, noe man merket allerede ved frokosten – alle var preget av alvoret og usikkerheten over hva som ville møte oss. Vi visste ikke så mye, bare at denne skolen hadde 130 elever, 4 lærere, ingen tilgang til vann og en av de 14 skolene Choice sin støtte går til.

Utenfor hotellet ventet 3 UNICEF biler som skulle kjøre oss, og det tok ikke lang tid til asfalterte veier ble erstattet med sand, store hull og svært ødelagte veier. Langs veien vrimler det av mennesker på vei til jordene og markedene. Folk med overfylte sykler med ris, damer med svære sekker på hodet og vogner dratt av kyr med diverse matvarer og vann. Det føltes som jeg hadde havnet midt i en film – alt var litt uvirkelig det vi suste forbi mens alle andre begynte hverdagen sin.

Etter ca 2 timer kom vi frem til skolen – man merket at hele bilen var litt nervøse og usikre på hva de neste timene ville bringe. Skolen, som i realiteten var en hytte mindre en min mors gang, var i svært dårlig stand. Den var full av hull, og taket hang knapt sammen – ut av skolen strømmet det nysjgjerrige barn, og voksne kom ruslende fra landsbyen rett ved siden av.

Det første vi la merke til var klærene, som var såpass slitte og hullete at de knapt hang sammen. Klærne var ekstremt skitne, det samme var både ansikt, hender og ben – vi lærte senere at de ikke hadde nok vann til å vakse annet enn ansikt og hender om morgenen, i skittent vann.

Den første vi gjorde var å snakke med lærere, landsbysjefen og utvalgte barn om hvordan hverdagen deres var. Det de så som det største problemet var tilgang til vann, og infastruktur. De måtte reise 6 timer for å få tilgang til vann, noe de hentet annehver dag ved bruk av vogner og kveg. Ofte var guttene som hadde ansvaret for å hente vann helt nede i 10 års alderen. Gleden var derfor stor glede når vi fortalte at de skulle få WASH system som ga dem tilgang til rent vann hver dag, og toaletter.

Skolen var bygget av landsbyen på eget iniativ, med støtte fra skoledistriktet, og lærerene hadde ikke fått lønn på 3 mnd. Det var imponerende og se hvor engasjerte og dedikerte de var til å gi barna sine utdannelse, selvom det bare var en skole som hadde 1. og 2. klasse. I klasserommet var det 85 elver av gangen, på hjemmelaget pulter.

Etter møte ble vi med gutten Makamahasolo hjem, han var 12 år og mindre enn min sønn på 6 (det var tydlig at han var svært underernært, noe alle barna var). Hjem for Maka er en hytte på størrelsen med en liten lekestue fra Norge, og her sover det 9 mennesker hver natt. Inne i hytta var det 4 puter, og et par pledd på bar bakke. Svært sterkt og høre om hvordan disse menneskene lever dagene, og hvor positive de var til livet – og tingene rundt seg. Får meg til å innse hvor viktig innstilling er, og hvor godt vi har det hjemme.

Etter ca 3 timer var besøket over, og vi satt oss i bilene for å kjøre til hotellet. Kontrastene ble enda mer synlig da vi kom frem til stedet vi skulle overnatte – som var i Berenty naturreservat. Her var vi helt isolert fra omverden – med store trær, lemurer og skilpadder. Alle fikk en hytte hver, med stor seng, myggnetting og dusj. Det hele føltes litt uvirkelig, samtidig som man setter ekstra pris på det man har. En veldig rar følelse..

Jeg kommer til å dele flere bilder når jeg kommer hjem, da jeg ikke har tilgang til å overføre bilder fra digitalkamera. Kommer også en lengre film med enda flere tanker og følelser rundt turen og opplevelsen.

Dagen i dag ble litt anderledes enn først planlagt. Egentlig skulle jeg nå vært i naturreservatet Berenty, men sitter istedet på et hotell i Fort Dauphin. Det viser seg at ting ikke alltid går som planlagt i Afrika, og det er viktig og ta endringer og utfordringer med et smil.

Vi stod alle opp som planlagt kl 06:00, og spiste en ok frokost mens vi så utover Antananarivio. Deretter fikk vi beskjed om at flyet var forsinket, så vi tok en liten tur rundt hotellet og så på bygninger og mennesker. Det er vanskelig å relatere seg til hvordan menneskene lever her nede – gaten preges av falleferdige og skitne bygninger, med mennesker du ser lever i fattigdom. Det som overrasker er at alle smiler, er hyggelige og barna leker i gatene. Virkeligheten som gjør at vi som besøker de her nede blir preget, er en helt vanlig dag for ansiktene i gaten.

Etter byturen vår ble vi møtt av Margarita som er norsk og jobber med utdanning i UNICEF her nede. Vi ble briefet om situasjonen her nede etter kuppet tidlig 2009, og utfordringene er mange – særlig i forhold til språk. Det meste av undervisningen skal skjempå fransk, noe verken lærere eller elever forstår – snittet skolegang her nede er 4,5 år på skole.

Når vi ankom flyplassen fikk vi vite at flyet var forsinket pga statsministeren skulle bruke flyet på vei til flyplassen, og vi måtte derfor pent vente. Flyet til Fort Dauphin går kun en gang om dagen, og vi endte opp med å bli litt over 3 timer forsinket.

Dette gjorde at vi desverre ikke rakk å reise til reservatet da UNICEF har strenge regler i forbindelse med transport etter mørket har lagt seg. Noe som er betryggende, at de har sikkerhet i fokus. Flyplassen vi landet på var svært liten og en ganske så humpete rullebane, vi synes også det provisoriske bagasjebåndet var spennende – helt til vi innså at bagasjen vår ikke kom igjennom hullet. Det stod nemlig igjen i Antananarivio, da flyselskapet synes det var litt for mye bagasje. Heldigvis fikk UNICEF forbindelse med flyplassen og vi får levert bagasjen i morgen.

Nå sitter jeg på et hotell i Fort Dauphin, hvor Margarita forteller om Madagaskar sin historie – og alle utfordringene de står ovenfor, ekstremt interessant. Særlig i forhold til helse og utdanning har de en stor jobb foran seg, og det er spennende og lære hva UNICEF og de andre organisasjonene fokuserer på og jobber med.

I morgen drar vi til den første skolen, hvor de ikke har en «child-friendly» skole enda – og står ovenfor mange daglige utfordringer. Vi skal da møte lærere, elever og foreldre og få lov til å snakke med de om hvordan hverdagen deres etc. Skolen skal innen neste år bli omgjort til en «child-friendly» skole.

Dagen etter skal vi besøke en skole som allerede er omgjort, for å se forskjellene. I denne perioden (altså fra i morgen til og med torsdag) vil jeg være uten nett og ikke kunne dele noe med dere – men tar mange bilder og filmer mye, slik at jeg kan dele det med dere etterpå.

Det er litt over 24 timer siden reisen min begynte, og jeg er nå fremme i Antananarivio i Madagaskar. Vi har reist via Munchen, Johannesburg og til slutt Antsnanarivio – den lengste flyturen varte litt over 10 timer. På flyplassen ble vi møtt av Kouassi-Komlan som har ansvaret for WASH prosjektene til UNICEF i Madagaskar.

Han kjørte oss til hotellet vårt, som er ca 45 minutter med bil. I dag regner og tordner det her nede, noe de er veldig glade for. Vann er mangelvare her og de trenger så mye regnvann som mulig, for å ha tilgang til drikkevann etc.

Allerede på bilturen vår til hotellet har jeg allerede fått mange inntrykk. Det er mye fattigdom her, og ting som rent drikkevann er ikke en selvfølgelighet. Man ser ofte mennesker hente vann fra søledammer langs veiene blant annet. Vi besøkte en vann-kiosk som UNICEF har laget ved en elv i byen, hvor man får renset vann rimelig – og de fattigste får gratis via utdelte vannkort. Kiosken håndteres av lokale som har opplæring i å rense vann. En ganske så anderledes hverdag enn i Norge med andre ord.

Menneskene jeg reiser sammen med er Erik og Raymond fra Choice i Norge, Anneli og Sofia fra Choice Sverige og Elisabeth fra UNICEF Norge. Vi har allerede fått en svært god tone og de virker alle som gode mennesker, som jeg gleder meg til å bli bedre kjent med.

I morgen går turen til Fort Dauphin, før vi tirsdag skal besøke vår første skole. Håper jeg har tilgang til nett i morgen også, satser da på å dele litt bilder med dere da.

Noe dere lurer på? Jeg svarer gjerne på spørsmål dere må ha ang turen, utfordringene etc.

Her kan du lese alle mine innlegg fra turen.